Кристин, дочь Лавранса. Венец / Kristin lavransdatter. Книга для чтения на норвежском языке

Dog elsket hun meget den lille mГёen og sendte stadig gaver til henne og Tordis; siden gikk hun ogsГҐ ofte over til Laugarbru og sГҐ pГҐ Ramborg, men hun kom helst etter barnet var sovnet, og satt over henne da. Lavrans og de to eldste dГёtrene var ofte pГҐ Laugarbru og lekte med den lille; hun var et sterkt og friskt barn, men ikke sГҐ vakker som sine sГёstre.

Denne sommeren var den siste Arne GyrdssГёn var pГҐ JГёrundgГҐrd. Biskopen hadde lovet Gyrd ГҐ hjelpe svennen frem i verden, og til hГёsten skulle Arne dra til Hamar.

Kristin hadde nok skjønt at Arne holdt av henne, men hun var på mange måter nokså barnslig i sinnet, så hun tenkte ikke meget over den ting, men var mot ham som hun alltid hadde vært det, helt siden de var barn, søkte hans selskap så ofte hun kunne, og gikk alltid ved hans hånd når de danset hjemme eller på kirkebakken. At moren ikke likte dette, syntes hun helst var litt moro. Men hun talte aldri til Arne om Simon eller om sitt giftermål, for hun merket det gjorde ham tungsinnet når det ble ordet om dette.

Arne var meget håndferdig, og han ville nu gjøre Kristin en sømmestol til minne om seg. Han hadde skåret ut både skrin og stolkarm fint og vakkert, og holdt nu på i smien med å lage jernbånd og lås til den. En vakker godværskveld utpå sommeren var Kristin gått ned til ham. Hun hadde tatt med seg en trøye av farens som hun skulle bøte, satte seg på stenhellen og tok på å sy, mens hun småsnakket med svennen inne i smien. Ulvhild var med henne, hinket rundt på krykken sin og spiste bringebær som grodde i stenrøysene omkring jordet.

Om en stund kom Arne frem i smiedГёren for ГҐ svale seg. Han ville sette seg hos henne, men hun rykket litt unna og bad ham akte seg sГҐ han ikke sotet ned sГёmmen hun hadde over kneet.

«Er det blitt slik mellom oss nu,» mælte Arne, «at du tør ikke la meg sitte hos deg for du er redd bondedrengen skal skitne deg ut?»

Kristin sГҐ forundret pГҐ ham, sГҐ svarte hun:

В«Du vet da vel hva jeg mente.

Men Arne la seg i gresset foran henne; da sa hun igjen:

«Vær ikke sint nu, Arne min. Kan du tenke jeg skulle vise deg utakk for den vakre gaven du gjør til meg eller glemme noensinne, at du har vært den beste vennen min herhjemme alltid?»

«Har jeg vært det da,» spør han.

В«Det vet du vel,В» sa Kristin.