Кристин, дочь Лавранса. Венец / Kristin lavransdatter. Книга для чтения на норвежском языке

Den lille jamret forferdelig da de rørte ved henne, men moren hulket høyt: «Hun lever, Gud være takk, hun lever —»

Det var et stort under at hun ikke var blitt helt knust, men stokken hadde falt slik at den hadde hvilt med en ende på en sten i gresset. Da Lavrans rettet seg opp igjen, rant blodet ut av hans munnviker, og hans klær var helt opprevne i brystet av oksens horn.

Tordis kom nu springende med et skinnlaken; varsomt lempet hun og Ragnfrid barnet over pГҐ dette, men det syntes som hun led utГҐlelig pine bare de rГёrte det minste ved henne.

Kristin stod hvit og stiv oppe på tømmerhaugen; småguttene klynget seg gråtende til henne. Alle gårdens folk var nu stimlet sammen i tunet, kvinnene gråt og jamret. Men Lavrans bød at de skulle sadle Gullsveinen og en hest til; dog da Arne kom med hestene, falt han overende, idet han ville stige i sadelen. Da bød han Arne ri over etter presten, mens Halvdan for sørover etter en lægekone som bodde ved åmøtet.

Kristin så at faren var gråhvit i ansiktet, og han hadde blødd så hans lyseblå kledning var helt overrent med rødbrune flekker. Med ett rettet han seg opp, rev en øks fra en av mennene, gikk frem der noen av folkene stod og holdt oksen ennu. Han drev til dyret med øksehammeren mellom hornene, så det sank i kne, men Lavrans ble ved å slå løs, til blod og hjerne sprutet utover. Da tok en hosteri ham, så han seg bakover på bakken. Trond og en mann til måtte bære ham inn.

Da trodde Kristin hennes far var dГёd; hun satte i et hГёyt skrik og lГёp etter, mens hun ropte pГҐ ham av hele sitt hjerte.

Inne i vinterstuen var Ulvhild blitt lagt i foreldrenes seng; alle putene var slengt ut på gulvet, så barnet lå flatt. Det så ut som skulle hun allerede være strakt på strå. Men hun klaget seg høyt og ustanselig, og moren lå bøyd fremover henne, tigget og klappet, vill av sorg fordi hun ikke kunne hjelpe.

Lavrans lГҐ pГҐ den annen sengen, han reiste seg opp og ravet over gulvet for ГҐ trГёste hustruen.

«Rør meg ikke, rør meg ikke. Jesus, Jesus, jeg var det verd at du skulle slå meg ihjel – aldri blir det ende på de ulykker jeg bringer over deg —»

«Har du – kjære hustru min, dette har da ikke du bragt over oss,» sa Lavrans og la en hånd på hennes skulder. Hun skalv ved det, og de lysegrå øynene hennes skinte i det magre, brunlige åsyn.